For å forklare årsaken til at den finansielle og økonomiske krisen oppstod benyttes Hyman Minskys krisemodell som rammeverk. Denne modellen er en generell beskrivelse på hva som kan lede til en krise, og teorien er godt egnet til å belyse den globale finanskrisen i etterkant. Minskys modell består av fem ulike faser; displacement, overtrading, monetary expansion, revulsion og discredit.
Displacement
I denne fasen blir markedet utsatt for et eksogent makroøkonomisk sjokk. Eksempler på slike sjokk kan være krigsutbrudd, politiske hendelser og en endret penge- og/eller finanspolitikk, og er de store nok vil det påvirke de økonomiske utsiktene ved å endre profittmulighetene i minst en viktig sektor i økonomien (Kindleberger 2000, 14). I denne oppgaven vil den ekspansive pengepolitikken og det lave rentenivået bli betraktet som et ”displacement”.
Etter at dot.com bølgen sprakk satte den amerikanske sentralbanken ned styringsrenta ned fra 6,5 prosent våren 2000 til én prosent i juni 2009 (Krugman 2009). Dette rentenivået, det laveste på 40 år, bidro til å stimulere økonomien i voldsomt omfang. Den ekspansive pengepolitikken førte til et stadig økende privat forbruk. Lønningene, investeringene og optimismen steg (Larsen og Mjølhus 2009). Importen til USA økte i takt med konsumet, og Bank og Nordhaug (2009, 153) skriver at dette ga ringvirkninger i hele verdensøkonomien. Spesielt Kina fikk store overskudd på handelsbalansen, og mange land i Øst-Asia fikk etter hvert store eksportinntekter til Kina, og USA. I takt med at den amerikanske renten krøp nedover måtte også resten av verden sette ned renten for å opprettholde konkurranseevnen for eksportindustrien. En annen faktor som bidro til den sterke globale veksten i aksjemarkedet og økonomien var oljeprisen. Fra 2002 til 2008 steg den fra fra 25 USD til 140 USD per fat råolje (mongabay.com). Dette gjorde at investeringene og inntjeningen i oljesektoren verden over ble formidabel.
Overtrading
Spekulasjon fører til stor etterspørsel etter varer og finansielle aktiva. Når denne etterspørselen overgår tilbudet vil prisene stige, og man får et marked med gode profittmuligheter som tiltrekker seg stadig flere aktører som ønsker å være med på oppgangen (Kindleberger 2000, 15-16). Spekulasjon i eiendomsmarkedet er et godt eksempel på ”overtrading”.
Den lave renten i USA la ikke minst til rette for investeringer i bolig da de ble billig å finansiere. De som allerede hadde bolig kjøpte større, og folk som tidligere hadde leid ville heller nå kjøpe seg inn på boligmarkedet. Fattige folk stilte seg sågar også i køen, eventuelle betalingsproblemer ble avfeid med at de da bare kunne selge boligen og i tilegg oppnå gevinst på prisstigningen (Larsen og Mjølhus 2009, 42). Boligprisene i USA doblet seg i perioden 2001-2006, men Larsen og Mjølhus (2009) understreker at boliprisene ikke bare steg i USA. Den lave renten i store deler av verden gjorde at boliglån ble ekstremt billig.
En vesentlig årsak til boligboomen var i følge Knutsen (2008) såkalte adaptive forventninger. ”Mannen i gata” sine forventninger var at når boligprisene steg i forrige periode, vil de også stige i fremtiden. Flokkatferd er også en årsak, mange tror på vedvarende prisoppgang fordi andre gjør det (Knutsen 2008). Etter hvert som folk så at andre tjente gode penger på å investere i bolig, var det stadig flere som fulgte etter. Krugmann (2008), referte i Larsen og Mjølhus (2009, 43), peker på investorenes rolle i den globale prisstigningen på bolig. Når investorer som hadde investert i fast eiendom så at prisene steg, så ville de kjøpe mer, både innelands og utenlands. Billige lån måtte plassers et sted, og da var det smart å plassere pengene i noe som mange mente aldri ville falle i pris: amerikanske boliger (Larsen og Mjølhus 2009, 42). Også aksjemarkedet var preget av optimisme og adapitve forventninger. Aktørene spekulerte i å gjøre lånefinansierte investeringer for å oppnå gevinst i framtiden (Knutsen 2008). Resultat av ovenstående var at en stadig større gruppe mennesker ble rike på falske premisser.
Moneteary expansion
En naturlig følge av de to første fasene er økt etterspørsel etter kreditt med økt pengemengde som resultat. Foruten de eksisterende bankene, sier Minsky at dannelsen av nye banker, utlånsinstitusjoner og finansielle instrumenter bidrar til å øke det totale pengetilbudet (Kindleberger 2000, 14).
Bankene trodde i likhet med de fleste andre at boligprisene ikke kunne falle. Med dette som utgangspunkt lånte de villig ut penger fordi pantesikkerheten var god. Denne ekspansive utlånspolitikken gjorde at boligkjøperene gjerne handlet til langt over takst fordi de levde i troen på boligen uansett ville stige i verdi. Det oppstod en spiral der økte boligpriser ga økt utlån, og større utlån ga igjen høyere boligpriser (Larsen og Mjølhus 2009, 40)
Med all sin kompetanse klekket Wall street ut en rekke nyvinninger, og den finansielle innovasjonen akselererte. Stikkordet i denne sammenhengen er verdipapirisering. Larsen og Mjølhus (2009, 56) sier kort sagt at dette er å lage verdipapirer av pengstrømmer. Man samlet mange boliglån sammen og utstedte verdipapirer basert på renteinnbetalingene fra disse lånene. Interresenter for disse verdipapiriserte pantelånene (MBS: mortgage backed secutities) fantes over hele verden. Boligbankene ble nå ekstra risikovillige siden de nå hadde mulighet til å selge sine utlån. En betydelig andel av utlånene gikk til mennesker i den såkalte subprime-gruppen, dette var lånetakere med dårlig betalingsevne og sikkerhet. Dersom kunden misligholdte lånet, kunne banken likevel selge huset med gevinst (Knutsen 2008).
Kontrollen og overvåkningen av opprettelsen av verdipapirer var fraværende. Markedseffisienstankegangen førte i følge Larsen og Mjølhus (2009, 106) til dereguleringer av både tidligere regler og til at man unnlot å innføre nye regler. Et eksempel er at skillet mellom investeringsbanker og forretningsbanker ble opphevet i 1999. Skillet bli i sin tid etablert for å sikre at forretningsbanker opererte under strenge offentlige konsesjosnvilkår (Bank og Nordhaug 2009, 167). Tanken var at markedet visste best, og at det var selvregulerende (Larsen og Mjølhus 2009, 106).
Revulsion
Denne fasen representerer vendepunktet. På et visst tidspunkt vil spekulanter selge seg ut av markedet for å få sin profitt fordi de tviler på at prisoppgangen vil fortsette. Det oppstår en usikkerhet i markedet som fører til at prisene begynner å avta (Kindleberger 2000, 17).
Høsten 2006 ble det for første gang varslet om underskudd på investeringer i USA. Etterspørselen i boligmarkedet ble mettet, prisene begynte å falle og antall misligholdte subprime lån vokste. Bankenes salg av boligene ga ikke god nok pris til å dekke låneutgiftene. Dette gjorde at bankene strammet inn på lånebetingelsene, og boligprisene ble dermed presset ned ytterligere. Problemene forplantet seg til finanssektoren. Investorer over hele verden som hadde kjøpt MBS fikk store tap (Knutsen 2008). Bank og Nordhaug (2009, 154) skriver at i august 2007 rammet krisa også interbanksystemet. Dette er et system hvor banker gir store kortsiktige lån til hverandre. Ettersom en ikke visste hvilke finansinstitusjoner som satt med store tap i form av MBS-er, var bankene redde for å låne penger til hverandre. Hvis de lånte ut ble det til svært høye renter. Denne uroen i kredittmarkedet gjorde at frykten for internasjonal konjunkturnedgang meldte seg. Aksjemarkedet reagerte negativt og vi fikk store kursfall. For at hele det internasjonale banksystemet ikke skulle ble lammet ga sentralbanker i Europa og USA store lån til sine banker. Dette ga en midlertidig effekt på interbankrentene, men i overgangen til 2008 var de igjen høye. I mars 2008 erklærte investeringsbanken Bear Stearns seg konkurs, men etter at USAs sentralbank reddet de fra konkurs, oppstod det ny tillit til finansmarkedene og aksjekursene begynte å stige igjen (Nordhaug og Bank 2009, 154). Denne tilliten ble imidlertid av det kortvarige slaget.
Discredit
Investorene innser nå at boblen vil sprekke og får følgelig panikk. Alle prøver å komme ut av ”døra” samtidig og markedet kollapser (Kindleberger 2000, 17).
Stadig fallende boligpriser og verdier på MBS påførte bankene store tap. Boligfinansieringsgigantene Freddie Mac og Fannie Mae ble reddet av myndighetene, men da Lehman Brothers erklærte seg konkurs den15 september 2008 unnlot de amerikanske myndighetene en tilsvarende bergingsaksjon (Bank og Nordhaug 2009, 155). Denne investeringsbanken hadde en betydelig eksponering mot subprimelån og var en av de største aktørene på verdipapirisering. Finansinstitusjoner med forbindelse til Lehman Brothers gikk under og denne konkursen resulterte i en dominoeffekt i finansmarkedene verden over. Den internasjonale finanskrisen var et faktum (Lybeck 2009). 17 september forsterket krisen seg ytterligere da forsikringskjempen AIG søkte om konkursbeskyttelse. De hadde forsikret banker mot tap på kompliserte finansielle produkter, og disse kredittforsikringene (CDS: Credit Default Swaps) hadde ikke minst blitt solgt i store antall til Lehmans kunder (Lybeck 2009, 17-18). AIG kom imidlertid under begrepet ”too-big-to-fail” og ble reddet av staten. I de påfølgende ukene måtte en rekke europeiske banker reddes av staten. Store krisepakker og betydelige rentekutt ble iverksatt fra sentralbanker verden over for å forhindre total kollaps i hele finanssektoren (Lybeck 2009).
Hvordan kunne man så ignorere framveksten av boligboblen og den eksplosive kredittveksten? Det manglet ikke på advarsler fra framtredene økonomer som Krugmann og Shiller som sa at boligprisene, prisveksten og kreditt ikke stod i forhold til det som skjedde i den fysiske og reelle delen av økonomien (arbeid og produksjon). USAs sentralbanksjef, Greenspan, mente på sin side at det var nærmest umulig å oppdage en finansiell boble før den sprekker. Først når boblen sprekker skal man gjøre noe med problemet ved å regulere renten (Larsen og Mjølhus 2009, 63). Som nevnt var det nettopp dette Greenspan gjorde i kjølevannet av dot.com boblen. Tidlig i 2004 var renten på en prosent, mens de økonomiske forholdene sa fire prosent. Kreditten vokste med over 10 prosent per år. Når da varemengden bare vokste med halvparten av farten ble boligprisinflasjon, råvareinflasjon og aksjekursinflasjon resultatet (Larsen og Mjølhus 2009). Med Greenspan i spissen ble det erklært at finansielle markeder ville fungere best om de fikk operere uten reguleringer, men med fasit i hånd så kan vi konkludere med at Minsky, som døde i 1996, fikk rett; finanskriser skyldes for rask avregulering av finansmarkedet. En lenge strengt regulert banksektor slippes fri, og bankene konkurrerer om å øke sine markedsandeler. Etter en viss tid har denne kampen om markedsandeler økt risikoen i systemet til et punkt der bankene må begynne å trekke inn likviditet, og krisen er et faktum (Bank og Nordhaug 2009, 166).
Oppgave B)
Norske bedrifter ble også hardt rammet av finanskrisen. Norge er en liten åpen økonomi og vi er sterkt koblet til den globale utviklingen i økonomien. Når krisen i finanssektoren smittet over i realøkonomien, fikk vi endrede markedsforhold for næringslivet. Bedrifter opplevede umiddelbart en redusert omsetning, og det er i skrivende stund fortsatt stor usikkerhet knyttet til fremtiden for bedrifter og deres inntjening.
Finanskrisen gjorde at bedriftenes finansieringsmuligheter endret seg. Bankene er mindre villige til å låne til hverandre og de stiller høyere krav til sikkerhet og betalingsevne enn tidligere. Mulighetene til å ta opp nye lån er begrenset og dyrere. Lavere aksjekurser og usikkerhet i aksjemarkedet gjør det også vanskeligere for bedriftene å hente inn ny egenkapital. Dette har redusert investeringsplanene. For å bøte på dette lanserte stortinget en rekke ulike tiltakspakker for å styrke bankenes likviditet inntil markedet normaliserte seg. I tilegg satte Norges Bank ned styringsrenten ved hvert rentemøte etter høsten 2008, og i sum var dette med på å bedre finansieringsmulighetene for bedriftene (Larsen og Mjølhus 2009).
Reve (2009) snakker om at bedrifter lett kommer inn i den onde spiralen. Bedrifter som merker redusert etterspørsel, særlig de bedriftene som eksporterer sine produkter, må kutte kostnader og skjære ned på produksjonssiden. Noen får da likviditetsproblemer med påfølgende finansieringsproblemer. Når vi vet at bankene er veldig forsiktig med å gi utlån til bedrifter med økonomiske problemer blir situasjonen forverret. Nedbemanning som kilde til likviditetsforbedring kan fort bli resultatet. Konkurser og nedleggelser er ytterste konsekvens.
Den globale lavkonjunkturen har rammet eksportmarkedet. I mars 2009 var det en nedgang i norsk eksport på 12,8 % sammenlignet med tilsvarende peridoe året før, og verdenshandelen forventes å synke med 9% i 2009 (utenriksdepartementet). Sektorer som transport, shipping, verftsindustri og de som selger råvarer og innsatsfaktorer er hardt rammet (Reve 2009). Fram til i dag har deler av norsk industri, som skipsverft og offshore, levd på store ordrebøker som ble fylt opp i tiden før finanskrisen. Disse er nå tomme og det er tynt med ordrereserver, spesielt verfts-industrien går svært usikre tider i møte (dn.no). En svak norsk krone har inntil nylig vært et lyspunkt for norsk eksportindustri, men denne fordelsen ser nå ut til å være borte. Siden i sommer har kronekursen styrket seg 5-6 prosent på forventninger om økt rentedifferanse mot ulandet (norskindustri.no). For å motvirke fallet i innenlandsk etterspørsel har regjeringen åpnet for et høyt bruk av oljemilliarder. Den offentlige sektoren er vinneren, men den norske industrien frykter ”den hollandske syke”. Dette er en tilstand der oljeinntektene fører til at skjermede sektorer eser ut mens konkurranseutsatt sektor bygges ned. Statsbudsjettets ekspansive karakter har nå sammen med den stadig stigende renten styrket den norske kronen (dn.no). Det er først og fremst eksportindustrien som rammes av en høy kronekurs, noe som kan gjøre at mange arbeidsplasser forsvinner.
Det er også konsekvenser av finanskrisen som trekker i riktig retning for bedriftene. I takt med veksten i verdensøkonomien steg prisene på råvarer, arbeidskraft og andre innsatsfaktorer kraftig fra 2005 til 2008. Disse prisene er nå redusert og det forventes en lavere vekst framover. Et lavere kostnadsnivå gir lavere produksjonskostnader slik at bedriftens lønnsomhet bedres. De bedriftene som tross finanskrisen tjener gode penger, har nå også bedre tilgang på arbeidskraft i og med at mange bedrifter reduserer antall ansatte. Det er også redusert prispress på denne arbeidskraften. På den annen side vil bedrifter som eksporterer råvarer oppleve lavere inntjening (finansdepartementet)
I følge Reve (2009) er det nå helt nødvendig for konkurranseutsatt næringsliv å akselerere omstillingen fra arbeidsintensiv industri over til mer kunnskapsintensiv virksomhet. Verdien av kompetanse blir stadig viktigere, og investering i forskning, kunnskapsutvikling og innovasjon er dermed viktig for å oppnå konkurransefortrinn i et stadig tøffere marked. Paradokset er i følge Reve (2009) at krisen tvinger fram nye ideer og mer kostnadseffektive løsninger, men på motsatt side så må innovasjonsarbeidet reduseres på grunn av at budsjettene kuttes. Offentlige virkemidler kan bøte på dette og regjeringen bevilget da også 1,7 milliarder mer til forskning og 5 milliarder mer til Fondet for forskning og nyskapning i 2010, sammenlignet med 2009 (finansdepartementet).
Reve (2009) skriver at det åpner seg nye strategiske muligheter for de bedriftene i dagens marked som har god likviditet og høy egenkapital. Er man dyktige kan man slå seg sammen med bedrifter som vil bidra med verdiskapning til en billig penge.
Referanseliste
Bøker
Kindleberger, Charles P. 2000. Manias, Panics and Crashes. A histroy of financial crisis. 4th ed. USA: John Wiley & Sons, Inc.
Larsen, Erling Røed og Jon Mjølhus. 2009. Finanskrise! Lånefest, boligboble og dagen derpå. Oslo: Gyldendahl Norsk Forlag AS
Bank, Helene og Kristen Nordhaug. 2009. Fritt Fall. Finanskrisen og utveier. Oslo: Res Publica
Lybeck, Johan H. 2009. Finanskrisen. Stockholm: SNS Förlag
Tidsskriftartikler
Knutsen, Sverre. 2008. Finansielle kriser i aktuelt og historisk perspektiv.Magma, nr 3/2008.
Avisartikler
Krugman, Paul. 2009. How did Economists Get it so Wrong. NYtimes, 6 september.
Elektroniske kilder
Reve, Torger (2009). Finanskrise er omstillingstid. Horisont nr.1/2009.http://www.nho.no/getfile.php/bilder/RootNY/Kompetanse/9%282%29.pdf (hentet 27. des. 2009)
Utenriksdepartementet. 2009. Handel i finanskrisens tid. http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/handelspolitikk/nyhetsbrev_tidligere/handel-i-finanskrisens-tid.html?id=561005. (hentet 22. des. 2009)
Mongabay.com. 2009. Crude oil price chart. http://www.mongabay.com/images/commodities/charts/crude_oil.html (hentet 30. des. 2009)
Dagens Næringsliv. 2009. Full krise i norsk industri. http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article1774401.ece (hentet 27.des. 2009)
Norsk Industri. 2009. Statsbudsjettet for 2010. http://www.norskindustri.no/getfile.php/Dokumenter/PDF/Brev%20om%20statsbudsjettet%202010.pdf (hentet 27. des. 2009)
Finansdepartementet. 2009. Persepektivmeldingen 2009. http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/regpubl/stmeld/2008-2009/stmeld-nr-9-2008-2009-/2/7.html?id=541707
Finansdepartementet. 2009. Statsbudsjettet på 1-2-3. http://www.statsbudsjettet.dep.no/Statsbudsjettet-2010/Artikler/Statsbudsjettet-pa-1-2-3/
