Jeg vil i denne oppgaven ta for meg to bedrifter: Den Norske Opera & Ballett AS og Viking Fotball ASA. Tallene for 2008 og 2007 vil bli analysert, og utviklingen i driftsresultat og kontantstrøm kommentert.

Den Norske Opera & Ballett AS (DNO)

Link til årsrapporten for 2008:

http://www.operaen.no/Files/Billeder/Operaen/PDF/DNO_B_Årsmeldig_2008.pdf

Driftsresultat

Driftsresultat 2008: NOK – 4 584 516. Driftsresultat 2007: NOK 4 940 713

Selv om driftsinntektene nesten har økt med 40%, så opplever DNO et svekket resultat fra 2007 til 2008. Dette skyldes i hovedsak høyere driftskostnader knyttet til lokaler, et dyrere lønnsoppgjør enn forutsatt og en eksplosiv økning på andre driftskostnader.

Kontantstrøm

Kontantstrøm fra operasjonelle aktiviteter var i 2008 NOK – 7 218 479 og i 2007 NOK 8 486 810. Den negative utviklingen skyldes større utbetalinger til materialkostnader og andre driftskostnader, samt til ansatte, pensjon og arbeidsgiveravgift.

Viking Fotballklubb ASA

Link til årsrapporten for 2008:

http://www.viking-fk.no/newsread/readimage.aspx?WCI=GetByID&IMAGEID=3&DOCID=15387

Driftsresultat

Driftsresultat 2008: NOK – 2 691 888. Driftsresultat 2007: NOK 3 358 075

Driftsinntektene økte med ca 8% i 2008. Økt aktivitetsnivå fører imidlertid til høyere driftskostnader. Den store økningen i spilleravskrivninger, spiller- og administrasjonslønninger bidrar til det negative resultatet.

Kontantstrøm

Netto kontantstrøm fra operasjonelle aktiviteter var i 2008 NOK 6 673 501 og i 2007 NOK 21 383 428.  Selv om kontantstrømmen fortsatt er positiv, har det vært en negativ utvikling. Dette skyldes foruten et dårligere resultat før skattekostnad, endringer i kundefordringer, leverandørgjeld og forskudd fra kunder. Samt endring i andre tidsavgrensningsposter.

Konklusjon

DNO sliter både med dårlig resultat og dårlig likviditet. De står overfor en betydelig utfordring, og må fokusere på ressurs- og kostnadsplanlegging fremover.

Situasjonen ser noe lysere ut for Viking Fotballklubb. En offensiv sportslig satsing som ikke ga resultater førte til et negativt resultat, men de ser gode inntjeningsmuligheter gjennom blant annet sitt stadionanlegg. For å bremse den negative utviklingen i kontantstrømmen må de ha fokus på kundefordringer og likviditetsstyring.

Uke 11

Jeg syns det er oversiktlig og systematisk satt opp. Enkel og greie forklaringer der du får med det vesentligste.

Punkt fire kunne vært mer utfyllende. Du skriver at det er viktig å redusere kundekreditten, og det er bra, men du kunne nevnt at det også kan lønne seg å prøve å øke leverandørkreditten.  Redusere kapitalbinding i form av å redusere størrelsen på lageret kunne du tatt med. Drøftet avkastningskravet er en annen ting.

Veldig bra at du finner riktig pris og riktig mengde, og viser hvilke konsekvenser dette får i regnearket. Det samme for ny kredittid til kundene.

 Uke 12

Undertegnede har selv ikke gjort denne oppgaven foreløpig, slik at forutsetningene ikke er de beste for å gjøre en god evaluering. Men det ser ut som du har fått med deg det vesentligste, og hele oppgaven er oversiktlig. Bra at du har satt inn excel arket som viser hvordan du finner TKR.

1.1)            Kommenter utviklingen i resultat, kontantstrøm og nåverdi

Resultat

Resultatet etter skatt er i alle år 4402. Om dette resultatet er godt nok til å gi en akseptabel avkastning eller tilfredsstillende likviditet kan vi ikke si noe om. Vi er derfor nødt til å analysere videre. Totalkapitalrentabiliteten (TKR) viser avkastningen på den totale kapitalen som er bundet i bedriften. Den består av den kapitalen som både eierne (egenkapitalen) og lånegiverne (gjeld) har skutt inn (Banken og Myhre 1993, 80). TKR = resultatgrad x kapitalens omløpshastighet.

Resultatgrad = Resultat / Salgsinntekt. Vi får 4402/119531 = 3,7%. Resultatgraden måler hva vi står igjen med som resultat i forhold til den inntekten vi har hatt. Her fikk vi en resultatgrad på 3,7%, det vil si at bedriften har kr 3,7 i ”overskudd” av hver 100 kroner vi har i inntekt (Banken og Myhre 1993, 85).

Kapitalens omløpshastighet = Salgsinntekt / Gj. Totalkapital. Dette er et mål på hvor effektivt Unicono utnytter kapitalen. Øker kapitalens omløpshastighet er det et tegn på at bedriften utnytter kapitalen bedre (Banken og Myhre 1993, 85). I 2008 var kapitalens omløpshastighet lik 1,32 (se vedlegg X). Dersom vi forutsetter en omløpshastighet på 2 (Blattner, forelesning 05.03.10) så vil TKR bli 3,7% x 2 = 7,4%. Dette er vesentlig opp fra 2008, da den var på 3,29% (se vedlegg X). Men et vanlig krav er at den er minst bør være lik gjeldsrenten. Er avkastningen lavere enn det, tjener ikke bedriften nok til å betale det kapitalen koster. Investeringer i bedrifter vil alltid være mer risikobetonte enn plassering i bankinnskudd og bør derfor gi bedre avkastning. Målsettingen for TKR bør derfor være rundt 5% høyere enn bankrenten (Hoff 2005, 340).  De siste 20 år har gjennomsnittlig innskuddsrente vært på 6,55 % (Dagens Næringsliv 2009), det vil da tilsi at TKR bør være mellom 11 og 12%. Bruker vi heller børsen og et risikotilegg på 20% som utgangspunkt, så burde TKR vært rundt 10%. Uansett hva vi legger til grunn må vi konkludere med at en TKR på 7,4% er for lavt.

Vi ser at for å øke TKR kan vi øke kapitalens omløpshastighet. Dette gjøres ved å øke inntektene eller redusere totalkapitalen, for eksempel ved en nedgang i kundefordringer og varelager. Kan også øke TKR ved øke resultatgraden. Dette kan skje gjennom en økning i resultatet ved og for eksempel kutte kostnader.

Kontantstrøm

Bedriftens kontantstrøm (KS) fra driften over tid er den beste indikator på bedriftens overlevelsesevne. Uten tilstrekelig kontantstrøm over tid vil bedriften verken ha muligheter til å avdra sine lån eller ha finansiell evne til å foreta nye investeringer (Hoff 2005, 361). For å beregne KS brukes følgende ”formel”:

KS = Kontantstrøm inntjening (Resultat etter skatt + avskrivninger) + IB Kundefordringer – UB Kundefordringer + IB Varelager – UB Varelager – IB Leverandørgjeld + UB Leverandørgjeld.

Kontantstrømmen for Unicono er veldig negativ i 2009 og deretter positiv i alle år. Grunnen til at det ble en negativ endring i de likvide midlene i 2009 er i hovedsak en endring i varebeholdningen (IB Varelager – UB Varelager = – 6540) og redusert leverandørgjeld (– IB Leverandørgjeld + UB Leverandørgjeld = – 6078). Endring i kundefordringene bidrar også negativt (IB Kundefordringer – UB Kundefordringer = -1341)

Mye penger (likvide midler) har blitt brukt til å kjøpe inn varer til lager, men så lenge de ikke blir solgt så kommer det heller ingen penger inn. Som vi har sett så påvirker dette KS. En reduksjon i leverandørgjelden får negative konsekvenser for KS ved at mindre av kapitalbehovet blir dekket av leverandørkreditten.  

Nåverdi

Differansen mellom nåverdien av de fremtidige kontantstrømmer og investeringsutgiften (investering i arbeidskapital i denne oppgaven) kaller vi Netto Nåverdi (NNV). Nåverdimetoden regnes som den beste, og er også den mest brukte metode for lønnsomhetsberegninger av investeringer, siden nåverdien er et absolutt mål på lønnsomhet målt i kroner (Hoff 2005, 430). I denne oppgaven brukes NNV som en vurdering på om Unicono bør fortsette driften.  

NNV for Unicono er på -2960. Unicono bør kun fortsette driften dersom NNV er større enn eller lik null. Dette innebærer at driften må gi en avkastning som er høyere enn eiernes avkastningskrav på 12%. Når da NNV er negativ så vil det si at KS er for lav til å betjene avkastingskravet på 12%. Hvis vi setter inn ulike avkastningskrav i Excel modellen ser vi at NNV blir lik null hvis eierne reduserer sitt krav til 10% (se vedlegg X).

Det er også verdt å merke seg at KS belastes i periode 1 med investering i arbeidskapital, og frigjøres i slutten av analyseperioden.

2.1) Forklar utviklingen i resultat, kontantstrøm og NNV for årene 2009 til 2013 dersom bedriften opplever 10% volumvekst i alle år.

Resultatet etter skatt blir bedre for alle årene sammenlignet med basismodellen, og differansen øker også fra år til år. I 2013 er forskjellen over 65 %. Men TKR er nærmest uendret, i 2013 er den 7,6% (7335/192505*2).

Kontantstrømmen blir vesentlig dårligere. Dette skyldes i hovedsak en økning i kundefordringer og varelager. Kundefordringene øker med rundt 11% årlig, mens varelageret får en eksplosiv økning i 2009. Dette har med å gjøre at lageret ble sterkt redusert i 2008, og når man da samtidig får en høy volumvekst året etter gir dette store utslag. 10% vekst gjør at leverandørgjelden øker, noe som er positivt for KS, men alt for lite til å kompensere for varelager og kundefordringer.  Den negative utviklingen på KS gir også en ytterlige svekket NNV. Den er nå på minus 3791. Uniconos likviditet er svekket.

Vi ser at ved en omsetningsøkning må Unicono finansiere et høyere kredittsalg i tilegg til at lagerbeholdningen må økes for å støtte salgsøkningen. Man binder med andre ord mer penger i kundefordringer og varelager ved økt aktivitet. Økt kapitalbinding grunnet økt aktivitet er et kjent fenomen som mange bedrifter glemmer i begeistringen over at bedriftens salg viser kraftig vekst. Betalingsproblemer kombinert med sterk vekst er mer vanlig enn uvanlig (Hoff 2005, 473).

2.2) Forklar utviklingen i resultat,kontantstrøm og NNV for årene 2009 til 2013 dersom bedriften opplever 10% prisvekst på innkjøps- og salgsprisene i 2009.  Prisene holdes deretter på 2009 nivået i alle år fremover

I forhold til basismodellen blir resultatet jevnt over rundt 10% bedre, med unntak av 2009, som øker med ca 35%. Grunnen til sistnevnte er at vi har et IB lager med innkjøpspris på 4,6 pr stk, mens den er 5,06 for UB lager, dette gir seg utslag på resultatet gjennom en redusert varekostnad. TKR er fortsatt 7,4% (fra år 2010-2013) siden både resultatet og salgsinntektene øker prosentvis likt.

I 2009 blir KS noe svekket på grunn av at prisveksten på innkjøps- og salgsprisen gir utslag på kundefordringer og varelager det første året. De resterende årene ser vi en forbedring av KS, og NNV forbedrer seg til minus 2072. Selv om vi ikke ser de store utslagene så vil en prisøkning ha positiv innvirkning på NNV. En annen ting som også kan nevnes er at hvis Unicono klarer å redusere økningen på innkjøpsprisen fra 10% til 9%, noe som bør være en overkommelig forhandlingsjobb, så vil NNV bli positiv med sine 90,91kr (se vedlegg X).

3.1) Forklar utviklingen i resultat, kontantstrøm og NNV for årene 2009 til 2013 dersom bedriften reduserer kredittiden til 3 måneder og gir 4% i rabatt.

Resultatet blir redusert fra 4402 i basismodellen til 1198. Dette skyldes ene og alene rabatten på 4% til kunden. TKR blir på 2,1%, noe som må betegnes som katastrofalt dårlig.

En halvering av kredittiden gjør at KS går fra minus 45215 til minus 17340 i år 2009. Denne kraftige forbedringen skyldes en sterk reduksjon i bundet arbeidskapital i form av reduserte kundefordringer. Likviditeten styrkes. Vi ser også at en reduksjon i kredittiden kun har en effekt på KS i år én. I de resterende årene blir KS dårligere, men vi får en svak forbedring i NNV. Kapitalfrigjøring i form av lavere kundefordringer er altså ikke nok for å kompensere for reduserte inntekter dersom man ønsker en NNV lik null eller bedre.  

3.2) Forklar utviklingen i resultat, kontantstrøm og NNV for årene 2009 til 2013 dersom bedriften reduserer omløpshastigheten i varelageret fra 4 til 2, og klarer å presse ned innkjøpsprisene med 2%.

En redusert innkjøpspris fører til at resultatet bedres med ca 30% og at TKR stiger til 9,5% (5683/119531*2). TKR  begynner å bli akseptabel hvis vi sammenligner med avkastningen på børsen (se pkt 1.1). Men problemet er at den reduserte omløpshastigheten fører til en voldsom kapitalbinding i varelager. Dette gir igjen utslag på KS og NNV, og verdiene framstår som de dårligste for de fem forklarte modellene.  

Til tross for et godt resultat og bedring i TKR, så vil den økte kapitalbindingen gjøre at bedriften kan få store likviditetsproblemer.  Varelagerets lagringstid (365/VLOH) øker fra 91,25 dager (365/4) til 182,5 dager (365/2). Økningen i lagertiden indikerer et økt kredittbehov og at det vil ta lengre tid å gjøre lagrene om til kontanter. Hvis omløpsmidlenes sammensetning i tilegg er slik at de i hovedsak består av varelagre får man fort et problem med å betale den kortsiktige gjelden (Eklund, Knutsen og Sending 1997, 251).

4) Hvilke konsekvenser har dine observasjoner av utviklingen i resultat, kontantstrøm og NNV for Uniconos strategivalg.

En ting som er viktig for Unicono er at de ikke prøver å oppnå for mye på for kort tid. En rask vekst i omsetningen vil også gi en rask vekst i omløpsmidler, og vi får en uheldig utvikling i varelagringstid og kundekredittid. Økt bundet arbeidskapital gir som vi vet redusert likviditet. En kraftig vekst kan også føre til at man må forskuttere mer til underleverandører enn det man til enhver tid får inn fra salget, på grunn av tidsforsinkelse på innbetalinger fra kunder. Dette gapet kan fort føre til finansieringsproblemer (Thoresen). Ledelsen i Unicono må altså være bevisst på at et positivt års resultat ikke garanterer en tilstrekkelig likviditet. Men et positivt resultat er derimot en forutsetning for å ha en tilstrekkelig likviditet på sikt (Eklund, Knutsen og Sending 1997, 95). Svak lønnsomhet gir dårlig selvfinansieringsevne av investeringer, noe som betyr at bedriften får økte behov for lånefinansiering, som igjen reduserer lønnsomheten grunnet økte finanskostnader (Hoff 2005, 354).

Jeg mener at Unicono bør ha vel så mye fokus på kapitalbinding som lønnsomhet i de neste årene for å bedre sin likviditet og oppnå optimal verdiskapning. Mange er bekymret for at en reduksjon i varelagre skal slå negativt ut på servicenivå, salg og kundeforhold til kunden. Men jeg tror at hvis man har god forståelse av produktenes livssyklus, sesongsvingninger og egen produksjonsplanlegging så kan mye gjennomføres uten disse konsekvensene. Hoff (2005, 356) skriver at betydelige summer kan frigjøres ved relativt enkle tiltak som å utarbeide lagerrutiner med sikte på minimums- og maksimumsbeholdninger av de enkelte varesortene, utarbeide leveringsrutiner med leverandører og kunder i henhold til førstnevnte punkt, og vurdere bredden i sortimentet med tanke på reduksjoner av de typene som har lav omløpshastighet.

Foruten fokus på varelager må Unicono også ha kontinuerlig fokus på inndrivelse av kundefordringer og reduksjon i gjennomsnittlig kredittid for å redusere kapitalbindingen. Unicono bør etter min mening innføre en differensiering mellom kundene når det gjelder innvilget kredittid. Store og lojale kunder må ha bedre betingelser enn små kunder. Dette bør ligge i bunn, i tilegg kan rabatter være et insentiv til å få kundene til å betale hurtigere. Administrasjonen bør dessuten ha fokus på rask utfakturering og god oppfølging av utestående fordringer. Høye purregebyrer kan også ha en disiplinerende virkning på kundene (Danske Bank og Ernst & Young 2009).

For ytterligere å bedre likviditeten kan man prøve å få dekket mer av kapitalbehovet gjennom leverandørkreditten. Det beste er jo å gi minst mulig kredittid til sine kunder og få lengst mulig kredittid fra sine leverandører, slik at pengene kommer inn fra kundene før de må ut igjen til leverandørene.  Myre og Banken (1993) nevner et eksempel som illustrerer hvor mye det kan være å hente ved å bruke leverandørene som en kortsiktig finansieringsform. Hvis man har en kredittid på 45 dager, og man kjøper for 4 mill, svarer det til at vi får et kontantlån av leverandørene på 4mill/360*45 = 500000. Økt leverandørkreditt kan for eksempel oppnås gjennom at det ikke bare tenkes på pris, men at fokus også er på betalingsbetingelser i leverandørforhandlingene. Innkjøp og betalinger som er preget av rutine og gjøres til faste tidspunkter, gjør at kredittiden ikke blir utnyttet fult ut. Økt kontroll av fakturaavvik kan også bidra i positiv retning (Danske Bank og Ernst & Young 2009).

Unicono må forbedre lønnsomheten sin gjennom kostnadsreduksjon, prisøkning og volumvekst. Som nevnt er det viktig at Unicono har et langsiktig perspektiv på sin strategi. Volumveksten må ikke skje hurtigere enn at Unicono har den nødvendige likviditeten for å betjene egne kreditorer. Når det gjelder prisøkningen så kan vi finne den optimale prisen i 2013 ved å bruke følgende formel:  

Grensekostnad = Pris (1 + 1/e).  Der e er priselastisiteten. Denne settes til minus 4 (Blattner, forelesning 05.03.10). Grensekostnaden blir lik 4,6. Vi får:

4,6 = Pris (1 + 1/-4)          Pris = 6,13.  Prisen i 2009 er 5,75, og vi må da øke prisene med 1,6% årlig for å ende på 6,13. En mer naturlig prisøkning blir da 1,5%, noe som tilsier en pris på 6,10 i 2013.   

Unicono opererer med et avkastningskrav på 12%. Dagens, og den framtidige, økonomiske situasjonen er imidlertid preget av stor usikkerhet, det er derfor rimelig å anta at innskuddsrenten fram til 2013 vil ligge godt under nevnte 6,55%. Et gjennomsnitt på rundt 4% er realistisk. Hvis vi holder oss til Hoff (2005) som sier at avkastningen bør ligge 5% over bankrenten får vi et avkastningskrav på 9%. Et lavere avkastningskrav vil gi en bedre nåverdi av de fremtidige beløpene i kontantstrømmen.  

Konklusjon

Det er viktig at Unicono vurderer hensynet til vekst kontra den finansielle tryggheten. Kraftig vekst medfører bindinger på arbeidskapitalen, noe som gjør likviditetsstyring ekstra viktig. Volum- og prisveksten må derfor skje trinnvis og langsomt. For å minimere bundet arbeidskapital er det viktig å effektivisere bedriftens inn- og utbetalinger for å redusere kundefordringer og tjene på leverandørkreditten, samt reduksjon av varelager og økning av omløpshastigheten.  Alt dette for å bedre den viktige kontantstrømmen og nåverdien.

Referanser

Bøker:

Myre, Asbjørn og Kjell Banken. 1993. Økonomi for ingeniører. Oslo: Bedriftsøkonomens forlag.

Hoff, Kjel Gunnar. 2005. Bedriftens økonomi. Oslo: Universitetsforlaget

Eklund, Trond, Knut Knutsen og Aage Sending. 1997. Praktisk bedriftsøkonomi. Oslo: Notam Gyldendahl AS.

Elektroniske kilder:

Dagens Næringsliv. 2009. 20 år i banken bedre enn aksjer. http://www.dn.no/privatokonomi/article1743408.ece (hentet: 15.03.2010)

Per Thoresen. Sju skritt mot konkurs. http://www.nettopp.biz/nettopp/login?marketplaceId=1&languageId=1&&mainFrameURL=http%3A//www.nettopp.biz/nettopp/content/%3FmarketplaceId%3D1%26languageId%3D1%26contentItemId%3D522692. (Hentet 16.03.2010)

Danske Bank og Ernst & Young. 2009. Working capital management 2009 – a survey of nordic companies. http://www.fokus.no/SiteCollectionDocuments/rapport-arbeidskapital.pdf: (Hentet 14.03.2010)

Jeg syns det ikke er nødvendig å gjengi oppgaveteksten i innledningen. Dette vet leseren fra før.

Nå ser man ikke figuren i oppgaven, men det virker på meg som du referer til tilbud og etterspørsel i et marked med frikonkurranse. Bedriften i denne oppgaven er en prisdiskriminerende monopolist, og da er det mer nærliggende å sette opp en figur som forklarer hva det går ut på. Det kan være hva som gir maks profitt osv.

Kanskje litt vel mye informasjon på hva priselastisitet er. (Anders sa vi skulle ta det for gitt at de vet slike definisjoner). Men når du knytter priselastisiteten opp mot tallene i de forskjellige markedene, syns jeg du får frem budskapet bra.

Det avsluttende avsnittet er veldig bra!!

Konklusjon: du kan kutte bort litt dødkjøtt i starten, og komme fortere til poenget. Når du er kommet til oppgavens kjerne syns jeg det blir bra.   

Uke 5: Ingen oppgave finnes

Etter innledningen har du et eget avsnitt med definisjoner. Jeg ville heller valgt og bakt dette inn som en naturlig del av teksten, eller ta det for gitt at leser allerede vet godt hva ordene finanskrise og finansboble innebærer.  

Du omtaler så Kindleberger-Minsky modellen som én modell. Sånn jeg har forstått det så består Minsky sin modell av følgende faser: displacement, overtrading, monetary expansion, revulsion og discredit. Kindleberger sin modell, som tar utgangspunkt i Minskys modell, har følgende faser: Monetary expansion, swindles, kritisk fase (financial distress og panikk og krakk), innenlandsk spredning og utenlandsk spredning. De to modellene overlapper hverandre, men det er samtidig forskjeller og de vektlegger ting ulikt. Dette skulle kommet fram. Nå kan det jo hende at du har ryggdekning for å sette opp dine fem faser. Du skulle da oppgitt kilden.

Den delen der du forklarer tankene til Keynes, Krugmann osv som handler om de grunnleggende årsakene til finanskrisen er veldig bra. Du har satt deg godt inn i Krugmann artikkelen og videreformidler det på en god og oversiktelig måte. Kanskje denne delen av oppgaven ble litt for lang, og at den påfølgende forklaringen av krisen med Kindleberger-Minsky modellen heller skulle vært noe mer fyldig på noen punkter?

Og kanskje det hadde vært mer naturlig å ha Keynes/Krugmann delen etter Kindlebergner-Minsky redegjøringen?

Du bruker som nevnt mye plass på Keynes og Krugmann. Du kunne da også berørt essensen av dette i konklusjonen.

Oppgave B)

Du bruker det nordiske business systemet som rammeverk, og du trekker inn egen bedrift i analysen. Dette likte jeg. Veldig bra!

Du er inne på det at verdien av kompetanse er viktig. Du kunne i denne sammenheng også ha nevnt at det nå er ekstra viktig for bedrifter å investere i forskning, kunnskapsutvikling og innovasjon for å oppnå konkurransefortrinn i et tøffere marked.

Referansene er i samsvar med de i teksten. Oppsettet på oppgaven er oversiktelig og det hele er logisk oppbygd.

 Konklusjon: Alt i alt en god og reflektert oppgave

Displacement

I denne fasen blir markedet utsatt for et eksogent makroøkonomisk sjokk. Eksempler på slike sjokk kan være krigsutbrudd, politiske hendelser og en endret penge- og/eller finanspolitikk, og er de store nok vil det påvirke de økonomiske utsiktene ved å endre profittmulighetene i minst en viktig sektor i økonomien (Kindleberger 2000, 14). I denne oppgaven vil den ekspansive pengepolitikken og det lave rentenivået bli betraktet som et ”displacement”.  

Etter at dot.com bølgen sprakk satte den amerikanske sentralbanken ned styringsrenta ned fra 6,5 prosent våren 2000 til én prosent i juni 2009 (Krugman 2009). Dette rentenivået, det laveste på 40 år, bidro til å stimulere økonomien i voldsomt omfang. Den ekspansive pengepolitikken førte til et stadig økende privat forbruk. Lønningene, investeringene og optimismen steg (Larsen og Mjølhus 2009). Importen til USA økte i takt med konsumet, og Bank og Nordhaug (2009, 153) skriver at dette ga ringvirkninger i hele verdensøkonomien. Spesielt Kina fikk store overskudd på handelsbalansen, og mange land i Øst-Asia fikk etter hvert store eksportinntekter til Kina, og USA. I takt med at den amerikanske renten krøp nedover måtte også resten av verden sette ned renten for å opprettholde konkurranseevnen for eksportindustrien. En annen faktor som bidro til den sterke globale veksten i aksjemarkedet og økonomien var oljeprisen.  Fra 2002 til 2008 steg den fra fra 25 USD til 140 USD per fat råolje (mongabay.com). Dette gjorde at investeringene og inntjeningen i oljesektoren verden over ble formidabel.

Overtrading

Spekulasjon fører til stor etterspørsel etter varer og finansielle aktiva. Når denne etterspørselen overgår tilbudet vil prisene stige, og man får et marked med gode profittmuligheter som tiltrekker seg stadig flere aktører som ønsker å være med på oppgangen (Kindleberger 2000, 15-16). Spekulasjon i eiendomsmarkedet er et godt eksempel på ”overtrading”.

Den lave renten i USA la ikke minst til rette for investeringer i bolig da de ble billig å finansiere. De som allerede hadde bolig kjøpte større, og folk som tidligere hadde leid ville heller nå kjøpe seg inn på boligmarkedet. Fattige folk stilte seg sågar også i køen, eventuelle betalingsproblemer ble avfeid med at de da bare kunne selge boligen og i tilegg oppnå gevinst på prisstigningen (Larsen og Mjølhus 2009, 42). Boligprisene i USA doblet seg i perioden 2001-2006, men Larsen og Mjølhus (2009) understreker at boliprisene ikke bare steg i USA. Den lave renten i store deler av verden gjorde at boliglån ble ekstremt billig.

En vesentlig årsak til boligboomen var i følge Knutsen (2008) såkalte adaptive forventninger. ”Mannen i gata” sine forventninger var at når boligprisene steg i forrige periode, vil de også stige i fremtiden. Flokkatferd er også en årsak, mange tror på vedvarende prisoppgang fordi andre gjør det (Knutsen 2008). Etter hvert som folk så at andre tjente gode penger på å investere i bolig, var det stadig flere som fulgte etter. Krugmann (2008), referte i Larsen og Mjølhus (2009, 43), peker på investorenes rolle i den globale prisstigningen på bolig. Når investorer som hadde investert i fast eiendom så at prisene steg, så ville de kjøpe mer, både innelands og utenlands. Billige lån måtte plassers et sted, og da var det smart å plassere pengene i noe som mange mente aldri ville falle i pris: amerikanske boliger (Larsen og Mjølhus 2009, 42). Også aksjemarkedet var preget av optimisme og adapitve forventninger. Aktørene spekulerte i å gjøre lånefinansierte investeringer for å oppnå gevinst i framtiden (Knutsen 2008). Resultat av ovenstående var at en stadig større gruppe mennesker ble rike på falske premisser.

Moneteary expansion

En naturlig følge av de to første fasene er økt etterspørsel etter kreditt med økt pengemengde som resultat. Foruten de eksisterende bankene, sier Minsky at dannelsen av nye banker, utlånsinstitusjoner og finansielle instrumenter bidrar til å øke det totale pengetilbudet (Kindleberger 2000, 14).

Bankene trodde i likhet med de fleste andre at boligprisene ikke kunne falle. Med dette som utgangspunkt lånte de villig ut penger fordi pantesikkerheten var god. Denne ekspansive utlånspolitikken gjorde at boligkjøperene gjerne handlet til langt over takst fordi de levde i troen på boligen uansett ville stige i verdi. Det oppstod en spiral der økte boligpriser ga økt utlån, og større utlån ga igjen høyere boligpriser (Larsen og Mjølhus 2009, 40)

Med all sin kompetanse klekket Wall street ut en rekke nyvinninger, og den finansielle innovasjonen akselererte. Stikkordet i denne sammenhengen er verdipapirisering. Larsen og Mjølhus (2009, 56) sier kort sagt at dette er å lage verdipapirer av pengstrømmer. Man samlet mange boliglån sammen og utstedte verdipapirer basert på renteinnbetalingene fra disse lånene. Interresenter for disse verdipapiriserte pantelånene (MBS: mortgage backed secutities) fantes over hele verden. Boligbankene ble nå ekstra risikovillige siden de nå hadde mulighet til å selge sine utlån. En betydelig andel av utlånene gikk til mennesker i den såkalte subprime-gruppen, dette var lånetakere med dårlig betalingsevne og sikkerhet. Dersom kunden misligholdte lånet, kunne banken likevel selge huset med gevinst (Knutsen 2008). 

Kontrollen og overvåkningen av opprettelsen av verdipapirer var fraværende. Markedseffisienstankegangen førte i følge Larsen og Mjølhus (2009, 106) til dereguleringer av både tidligere regler og til at man unnlot å innføre nye regler. Et eksempel er at skillet mellom investeringsbanker  og forretningsbanker ble opphevet i 1999. Skillet bli i sin tid etablert for å sikre at forretningsbanker opererte under strenge offentlige konsesjosnvilkår (Bank og Nordhaug 2009, 167). Tanken var at markedet visste best, og at det var selvregulerende (Larsen og Mjølhus 2009, 106).

Revulsion

Denne fasen representerer vendepunktet. På et visst tidspunkt vil spekulanter selge seg ut av markedet for å få sin profitt fordi de tviler på at prisoppgangen vil fortsette. Det oppstår en usikkerhet i markedet som fører til at prisene begynner å avta (Kindleberger 2000, 17).   

Høsten 2006 ble det for første gang varslet om underskudd på investeringer i USA. Etterspørselen i boligmarkedet ble mettet, prisene begynte å falle og antall misligholdte subprime lån vokste. Bankenes salg av boligene ga ikke god nok pris til å dekke låneutgiftene. Dette gjorde at bankene strammet inn på lånebetingelsene, og boligprisene ble dermed presset ned ytterligere. Problemene forplantet seg til finanssektoren. Investorer over hele verden som hadde kjøpt MBS fikk store tap (Knutsen 2008). Bank og Nordhaug (2009, 154) skriver at i august 2007 rammet krisa også interbanksystemet. Dette er et system hvor banker gir store kortsiktige lån til hverandre. Ettersom en ikke visste hvilke finansinstitusjoner som satt med store tap i form av MBS-er, var bankene redde for å låne penger til hverandre. Hvis de lånte ut ble det til svært høye renter. Denne uroen i kredittmarkedet gjorde at frykten for internasjonal konjunkturnedgang meldte seg. Aksjemarkedet reagerte negativt og vi fikk store kursfall. For at hele det internasjonale banksystemet ikke skulle ble lammet ga sentralbanker i Europa og USA store lån til sine banker. Dette ga en midlertidig effekt på interbankrentene, men i overgangen til 2008 var de igjen høye. I mars 2008 erklærte investeringsbanken Bear Stearns seg konkurs, men etter at USAs sentralbank reddet de fra konkurs, oppstod det ny tillit til finansmarkedene og aksjekursene begynte å stige igjen (Nordhaug og Bank 2009, 154). Denne tilliten ble imidlertid av det kortvarige slaget.

Discredit

Investorene innser nå at boblen vil sprekke og får følgelig panikk. Alle prøver å komme ut av ”døra” samtidig og markedet kollapser (Kindleberger 2000, 17). 

Stadig fallende boligpriser og verdier på MBS påførte bankene store tap. Boligfinansieringsgigantene Freddie Mac og Fannie Mae ble reddet av myndighetene, men da Lehman Brothers erklærte seg konkurs den15 september 2008 unnlot de amerikanske myndighetene en tilsvarende bergingsaksjon (Bank og Nordhaug 2009, 155). Denne investeringsbanken hadde en betydelig eksponering mot subprimelån og var en av de største aktørene på verdipapirisering. Finansinstitusjoner med forbindelse til Lehman Brothers gikk under og denne konkursen resulterte i en dominoeffekt i finansmarkedene verden over. Den internasjonale finanskrisen var et faktum (Lybeck 2009).  17 september forsterket krisen seg ytterligere da forsikringskjempen AIG søkte om konkursbeskyttelse. De hadde forsikret banker mot tap på kompliserte finansielle produkter, og disse kredittforsikringene (CDS: Credit Default Swaps) hadde ikke minst blitt solgt i store antall til Lehmans kunder (Lybeck 2009, 17-18). AIG kom imidlertid under begrepet ”too-big-to-fail” og ble reddet av staten. I de påfølgende ukene måtte en rekke europeiske banker reddes av staten. Store krisepakker og betydelige rentekutt ble iverksatt fra sentralbanker verden over for å forhindre total kollaps i hele finanssektoren (Lybeck 2009).  

Hvordan kunne man så ignorere framveksten av boligboblen og den eksplosive kredittveksten? Det manglet ikke på advarsler fra framtredene økonomer som Krugmann og Shiller som sa at boligprisene, prisveksten og kreditt ikke stod i forhold til det som skjedde i den fysiske og reelle delen av økonomien (arbeid og produksjon). USAs sentralbanksjef, Greenspan, mente på sin side at det var nærmest umulig å oppdage en finansiell boble før den sprekker. Først når boblen sprekker skal man gjøre noe med problemet ved å regulere renten (Larsen og Mjølhus 2009, 63). Som nevnt var det nettopp dette Greenspan gjorde i kjølevannet av dot.com boblen. Tidlig i 2004 var renten på en prosent, mens de økonomiske forholdene sa fire prosent. Kreditten vokste med over 10 prosent per år. Når da varemengden bare vokste med halvparten av farten ble boligprisinflasjon, råvareinflasjon og aksjekursinflasjon resultatet (Larsen og Mjølhus 2009).  Med Greenspan i spissen ble det erklært at finansielle markeder ville fungere best om de fikk operere uten reguleringer, men med fasit i hånd så kan vi konkludere med at Minsky, som døde i 1996, fikk rett; finanskriser skyldes for rask avregulering av finansmarkedet. En lenge strengt regulert banksektor slippes fri, og bankene konkurrerer om å øke sine markedsandeler. Etter en viss tid har denne kampen om markedsandeler økt risikoen i systemet til et punkt der bankene må begynne å trekke inn likviditet, og krisen er et faktum (Bank og Nordhaug 2009, 166).

Oppgave B)

Norske bedrifter ble også hardt rammet av finanskrisen. Norge er en liten åpen økonomi og vi er sterkt koblet til den globale utviklingen i økonomien. Når krisen i finanssektoren smittet over i realøkonomien, fikk vi endrede markedsforhold for næringslivet. Bedrifter opplevede umiddelbart en redusert omsetning, og det er i skrivende stund fortsatt stor usikkerhet knyttet til fremtiden for bedrifter og deres inntjening.

Finanskrisen gjorde at bedriftenes finansieringsmuligheter endret seg. Bankene er mindre villige til å låne til hverandre og de stiller høyere krav til sikkerhet og betalingsevne enn tidligere. Mulighetene til å ta opp nye lån er begrenset og dyrere. Lavere aksjekurser og usikkerhet i aksjemarkedet gjør det også vanskeligere for bedriftene å hente inn ny egenkapital. Dette har redusert investeringsplanene. For å bøte på dette lanserte stortinget en rekke ulike tiltakspakker for å styrke bankenes likviditet inntil markedet normaliserte seg. I tilegg satte Norges Bank ned styringsrenten ved hvert rentemøte etter høsten 2008, og i sum var dette med på å bedre finansieringsmulighetene for bedriftene (Larsen og Mjølhus 2009).

Reve (2009) snakker om at bedrifter lett kommer inn i den onde spiralen. Bedrifter som merker redusert etterspørsel, særlig de bedriftene som eksporterer sine produkter, må kutte kostnader og skjære ned på produksjonssiden. Noen får da likviditetsproblemer med påfølgende finansieringsproblemer. Når vi vet at bankene er veldig forsiktig med å gi utlån til bedrifter med økonomiske problemer blir situasjonen forverret. Nedbemanning som kilde til likviditetsforbedring kan fort bli resultatet. Konkurser og nedleggelser er ytterste konsekvens. 

Den globale lavkonjunkturen har rammet eksportmarkedet. I mars 2009 var det en nedgang i norsk eksport på 12,8 % sammenlignet med tilsvarende peridoe året før, og verdenshandelen forventes å synke med 9% i 2009 (utenriksdepartementet). Sektorer som transport, shipping, verftsindustri og de som selger råvarer og innsatsfaktorer er hardt rammet (Reve 2009). Fram til i dag har deler av norsk industri, som skipsverft og offshore, levd på store ordrebøker som ble fylt opp i tiden før finanskrisen. Disse er nå tomme og det er tynt med ordrereserver, spesielt verfts-industrien går svært usikre tider i møte (dn.no).  En svak norsk krone har inntil nylig vært et lyspunkt for norsk eksportindustri, men denne fordelsen ser nå ut til å være borte. Siden i sommer har kronekursen styrket seg 5-6 prosent på forventninger om økt rentedifferanse mot ulandet (norskindustri.no). For å motvirke fallet i innenlandsk etterspørsel har regjeringen åpnet for et høyt bruk av oljemilliarder. Den offentlige sektoren er vinneren, men den norske industrien frykter ”den hollandske syke”. Dette er en tilstand der oljeinntektene fører til at skjermede sektorer eser ut mens konkurranseutsatt sektor bygges ned. Statsbudsjettets ekspansive karakter har nå sammen med den stadig stigende renten styrket den norske kronen (dn.no). Det er først og fremst eksportindustrien som rammes av en høy kronekurs, noe som kan gjøre at mange arbeidsplasser forsvinner.  

Det er også konsekvenser av finanskrisen som trekker i riktig retning for bedriftene. I takt med veksten i verdensøkonomien steg prisene på råvarer, arbeidskraft og andre innsatsfaktorer kraftig fra 2005 til 2008. Disse prisene er nå redusert og det forventes en lavere vekst framover. Et lavere kostnadsnivå gir lavere produksjonskostnader slik at bedriftens lønnsomhet bedres. De bedriftene som tross finanskrisen tjener gode penger, har nå også bedre tilgang på arbeidskraft i og med at mange bedrifter reduserer antall ansatte. Det er også redusert prispress på denne arbeidskraften. På den annen side vil bedrifter som eksporterer råvarer oppleve lavere inntjening (finansdepartementet)

 I følge Reve (2009) er det nå helt nødvendig for konkurranseutsatt næringsliv å akselerere omstillingen fra arbeidsintensiv industri over til mer kunnskapsintensiv virksomhet. Verdien av kompetanse blir stadig viktigere, og investering i forskning, kunnskapsutvikling og innovasjon er dermed viktig for å oppnå konkurransefortrinn i et stadig tøffere marked. Paradokset er i følge Reve (2009) at krisen tvinger fram nye ideer og mer kostnadseffektive løsninger, men på motsatt side så må innovasjonsarbeidet reduseres på grunn av at budsjettene kuttes. Offentlige virkemidler kan bøte på dette og regjeringen bevilget da også 1,7 milliarder mer til forskning og 5 milliarder mer til Fondet for forskning og nyskapning i 2010, sammenlignet med 2009 (finansdepartementet).

Reve (2009) skriver at det åpner seg nye strategiske muligheter for de bedriftene i dagens marked som har god likviditet og høy egenkapital. Er man dyktige kan man slå seg sammen med bedrifter som vil bidra med verdiskapning til en billig penge.

Referanseliste

Bøker

Kindleberger, Charles P. 2000. Manias, Panics and Crashes. A histroy of financial crisis. 4^th ed. USA: John Wiley & Sons, Inc.

 Larsen, Erling Røed og Jon Mjølhus. 2009. Finanskrise! Lånefest, boligboble og dagen derpå. Oslo: Gyldendahl Norsk Forlag AS

 Bank, Helene og Kristen Nordhaug. 2009. Fritt Fall. Finanskrisen og utveier. Oslo: Res Publica

 Lybeck, Johan H. 2009. Finanskrisen. Stockholm: SNS Förlag

 Tidsskriftartikler

 Knutsen, Sverre. 2008. Finansielle kriser i aktuelt og historisk perspektiv.Magma, nr 3/2008.

 Avisartikler

Krugman, Paul. 2009. How did Economists Get it so Wrong. NYtimes, 6 september.

 Elektroniske kilder

Reve, Torger (2009). Finanskrise er omstillingstid. Horisont nr.1/2009.http://www.nho.no/getfile.php/bilder/RootNY/Kompetanse/9%282%29.pdf (hentet 27. des. 2009)

Utenriksdepartementet. 2009. Handel i finanskrisens tid. http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/handelspolitikk/nyhetsbrev_tidligere/handel-i-finanskrisens-tid.html?id=561005. (hentet 22. des. 2009)

 Mongabay.com. 2009. Crude oil price chart. http://www.mongabay.com/images/commodities/charts/crude_oil.html (hentet 30. des. 2009)

 Dagens Næringsliv. 2009. Full krise i norsk industri. http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article1774401.ece  (hentet 27.des. 2009)

 Norsk Industri. 2009. Statsbudsjettet for 2010. http://www.norskindustri.no/getfile.php/Dokumenter/PDF/Brev%20om%20statsbudsjettet%202010.pdf  (hentet 27. des. 2009)

 Finansdepartementet. 2009. Persepektivmeldingen 2009. http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/regpubl/stmeld/2008-2009/stmeld-nr-9-2008-2009-/2/7.html?id=541707

 Finansdepartementet. 2009. Statsbudsjettet på 1-2-3. http://www.statsbudsjettet.dep.no/Statsbudsjettet-2010/Artikler/Statsbudsjettet-pa-1-2-3/

I dagens verden der det er fri flyt av kapital på tvers av landegrensene står et land overfor følgende to problemstillinger: den kan (1) velge å føre en selvstendig rentepolitikk sammen med en flytende valutakurs, eller (2) føre en fast valutakurs og oppgi en selvstendig rentepolitikk. Siden økonomiske velutviklede land har valgt å la kapitalen flyte fritt over grensene, står altså valget mellom fast valutakurs og selvstendig rentepolitikk (Håland 2003, 18-19).

Larsen (2002, 21) nevner et konkret eksempel på at et land ikke klarer å bruke virkemidlene fast valutakurs, full kapitalmobilitet og et bestemt rentenivå samtidig. Noe må vike, og det er bare mulig å oppnå to av disse samtidig. Si at renten i Norge var på fem prosent, renten i Europa på seks prosent og Norges Bank garanterte kursen åtte kroner mot en euro. Det som da hadde skjedd er at finansielle investorer ville lånt 8000 kroner av norske banker og kjøpt 1000 euro, og satt euroene inn i europeiske banker. Seks prosent rente i euro ville gitt 480 kroner. Når vi da vet at rentekostnadene til bankene i Norge ville blitt 400 kroner, gir det en gevinst på 80 kroner for hver transaksjon. Resultatet hadde vært at mange aktører ville brukt den billige norske kreditten og de norske lånene til å veksle kronene til euro i høyt tempo, samtidig som bankene i Europa ville sendt kroner til Norges Bank for veksling tilbake til euro til den fastsatte kursen. Etter en tid har ikke Norges Bank flere euro i ”kjelleren” og de kan da følgelig ikke veksle inn kroner mot euro. Kursen kan ikke lenger garanteres og sentralbanken må la kursen flyte og overlate til markedet å bestemme forholdet mellom euro og krone.   

I motsatt fall, hvis renten i Norge var høyere enn i euro-landene (som er mer likt de faktiske forhold), ville finansielle investorer lånt store beløp i et av euro-landene og plassert dem i Norge for å oppnå gevinst på renteforskjellen. Fri kapitalmobilitet hadde ført til en sterk kapitalstrøm til Norge med det resultat at rentenivået i Norge ville blitt presset ned mot renten i euro-landene (Holden 2006).

Det såkalte pengepolitiske trilemmaet består altså i at man ikke får både i pose og sekk, noe må slippe. Kronekursen må flyte, renten settes lik den europeiske eller kapitalmobiliteten stanses.    

Valutakursregimer og finans- og pengepolitikk

Som Larsen (2002) og Holden (2006) belyste i eksemplene ovenfor må renten være lik den renten i den valuta som en ønsker å holde kronen stabil mot (anker valutaen). Det er dermed ingen selvstendig handlefrihet i rentefastsettingen ved frie kapitalbevegelser og fast valutakurs. Et problem med dette er at det er ingen mulighet til å fastsette renten ut fra hensynet til innenlandske konjunkturer.  Holden (2004) peker på dette problemet i EU, der mange land har felles myntenhet euro. Rentenivået blir ikke satt ut fra hensynet til økonomien i det enkelte land, men så lenge de landene som har felles myntenhet har samme konjunkturutvikling vil det samme rentenivået være egnet for alle. Men problemene oppstår hvis et flertall av landene er i en høykonjunktur, noe som tilsier en høy rente, samtidig som ett land er i en lavkonjunktur. Den høye renten vil da ytterligere forsterke lavkonjunkturen i dette landet og gi økt arbeidsledighet (Holden 2004). Vi er nå inne på det største problemet med et fastkursregime; myndighetene har ingen mulighet til fleksibilitet i utførelsen av pengepolitikken for å dempe konjunkturbevegelser.

Resultatet av det som er beskrevet over er at et land med fast valutakurs må føre en aktiv finanspolitikk for å hindre sterke konjunkturbevegelser. En ekspansiv finanspolitikk innebærer enten å øke det offentliges kjøp av varer og tjenester eller å redusere skattene for å øke etterspørselen. Økt etterspørsel gir økt produksjon og flere ansettelser. Med flere i arbeid vil den totale kjøpekraften styrkes, noe som igjen vil øke etterspørselen (Synnestvedt 2009).  Dette motvirker nedgangen i BNP og økningen i arbeidsledigheten. Hvis et land med fast valutakurs ikke bruker finanspolitikken som er virkemiddel for å dempe konjunkturbevegelsene, vil også økonomien svekkes på lang sikt. Økonomiens vekstevne svekkes fordi nedgangskonjunkturer fører til varig frafall av arbeidstakere i form av for eksempel uføretrygd, og fordi bedriftene stiller høyere krav til avkastning på investeringer når lønnsomheten svinger sterkt i takt med konjunkturbevegelsene (Econ 2007, 15).

En negativ side ved kun å bruke finanspolitikken for å regulere konjunkturene, er at offentlige investeringer ikke er lette å igangsette og stanse på kort varsel. Holden (2004) nevner i denne sammenheng at finanspolitikken først og fremst fastsettes en gang i året i forbindelse med statsbudsjettet, og da med virkning for det kommende året. Vi har imidlertid det siste året sett at stortinget kan gjør endringer gjennom året når sjokk i økonomien oppstår. Uansett kan pengepolitikken justeres og tilpasses endringer i økonomien raskere da sentralbanken i prinsippet kan endre styringsrenten når situasjonen tilsier det. I tilegg peker Holden (2004, 9-10) på det faktum at det kan være vanskelig for politikerne å bruke finanspolitikken til å stabilisere konjunktursituasjonen på grunn av utenom økonomiske hensyn. Politikerne vet at de får en lettere vei å gå hvis de velger økte offentlige utgifter og skattelettelser framfor en stram finanspolitikk og økte skatter. Spesielt før valg blir dette fenomenet synlig da det er lettere å bli gjenvalgt hvis man fører en populistisk finanspolitikk. Et annet problem med kun å bruke finanspolitikken som virkemiddel i konjunkturstyringen, er at mange land sliter med høy offentlig gjeld (i motsetting til Norge) slik at handlefriheten i finanspolitikken begrenser seg selv. Holden (2004) nevner Tyskland i 2003 som et eksempel. De hadde lav vekst og høy arbeidsledighet, men samtidig var budsjettunderskuddet nær den fastsatte maksimumsgrensen på tre prosent av BNP slik at det i liten grad var mulig å øke utgiftene eller redusere skattene. Men Holden (2004, 9) understreker samtidig at en ekspansiv finanspolitikk gir en hurtigere effekt på aktivitetsnivået i økonomien når endringene først har blitt iverksatt. Pengepolitiske grep som endring i rentenivået oppnår først full virkning på økonomien etter om lang to år.      

Holden (2006) sier at den største fordelen med flytende kurs er at sentralbanken kan justere renten etter den innenlandske økonomien. Regulering av rentenivået er et virkemiddel som kan brukes til å regulere aktivitetsnivået i samfunnet. I en situasjon med økende ledighet og stagnasjon i økonomien, kan man senke rentenivået og øke pengemengden for å stimulere til nye investeringer og økt aktivitet. Og omvendt, hvis det er fare for overoppheting av økonomien kan man heve rentenivået for å bremse inflasjonen (Synnestvedt 2009). Det vanligste er å ha et inflasjonsmål for pengepolitikken, slik at renten settes for å nå inflasjonsmålet. Men muligheten for en selvstendig pengepolitikk kan gjøre at landet fører en for ekspansiv politikk, dette kan få negative konsekvenser på lengre sikt. Innenlandske økonomiske forstyrrelser i form av for eksempel inflasjon kan unngås hvis man binder seg til fast kurs overfor en valuta med høy troverdighet i forhold til inflasjonsbekjempelse (Håland 2003, 20)

Håland (2003, 19) nevner at når valutakursen bestemmes av markedet, vil de alltid være i balanse i den forstand at kursene tilpasser seg tilbud og etterspørsel. Kursen vil styrke seg hvis det er høy aktivitet i økonomien, og tilsvarende svekke seg ved lav aktivitet. På denne måten vil kursutviklingen fungere som en stabilisator og være med på å dempe svingningene i økonomien.

I et land med flytende valutakurs vil derimot effekten av finanspolitikken reduseres. Vi vet at en ekspansiv finanspolitikk fører til høyere lønnsvekst. En følge at det er at renten heves for å dempe forbruket og investeringene, og den nasjonale valutaen vil da styrkes. Dette vil være negativt for konkurranseutsatt sektor. Eksportetterspørselen går ned og arbeidsledigheten øker (Econ 2007). Den ekspansive finanspolitikken gjør at BNP opprettholdes slik at importen ikke faller, når da eksporten reduseres vil et underskudd på handelsbalansen bli resultatet. Dersom landet har for stort underskudd på handelsbalansen, kan dette være et problem. Ved et fastkursregime vil også en ekspansiv finanspolitikk gitt høyere lønnsvekst, men renten ville vært uendret. Forskjellen blir da at man unngår en styrking av valutakursen med det resultat at konkurranseevnen ikke blir svekket i samme grad som med flytende kurs. Så effekten av en ekspansiv finanspolitikk blir betydelig svekket i et land med flytende valutakurs i forhold til et fastkursregime (Econ 2007)  

Hovedfordelen ved fast valutakurs er at tryggheten blir større ved internasjonal handel med det land som valutakursen er fast i forhold til. Når et lands valuta er ustabil blir det vanskeligere for aktørene i økonomien å planlegge framtiden, og kraftige svingninger i valutakursen over relativt korte tidsrom gir problemer for konkurranseutsatt sektor (Håland 2003, 17). Ved fast kurs har kjøper og selger imidlertid rimelig sikkerhet for hva importprisen og eksportprisen vil bli i egen valuta. På bakgrunn av dette kan fast valutakurs bidra til større internasjonal handel enn med flytende kurs, siden man slipper usikkerhet om relative priser (Holden 2006). Men i følge Holden (2006, 10) kan også svingninger i valutakursen noen ganger gi fordeler. Dersom oljeprisen faller kraftig og holder seg på et lavt nivå, vil Norge tjene på at kronen svekker seg i form av at andre deler av næringslivet vil styrke seg i konkurransen mot utenlandske aktører. Ved flytende valutakurs er det trolig det som vil skje.    

Et annet argument for fast valutakurs er lavere vekst i lønningene. Som nevnt er importprisen gitt ved fast kurs, i motsetning til flytende valutakurser der framtidige importpriser er ukjente da kursen varierer, og dette gjør at fagforeningene ikke behøver å ta hensyn til at importprisene eventuelt øker i framtiden når lønnskravene fremmes. En økt importpris vil redusere kjøpekraften til fagforeningsmedlemmene ved et gitt lønnsnivå. På bakgrunn av dette vil lønnskravene ved faste valutakurser være jevnt over noe lavere enn ved flytende kurser (abstrakt.no)

Fast valutakurs forsvares ved at sentralbanken foretar støttekjøp (kjøp av egen valuta og salg av utenlandsk valuta) og/eller at renten settes opp for å hindre kapitalflukt. Førstnevnte legger i følge Håland (2003, 20) bindinger på myndighetenes muligheter til å føre en ønskelig økonomisk politikk siden man må holde betalingsbalansen og sentralbankens beholdning av utenlandsk valuta i sjakk, for å kunne innfri forpliktelsene til å kjøpe og selge utenlandske valuta til den fastsatte kursen.

Nå er det slik at det ikke alltid går å holde en fast kurs selv om det er det landet streber etter. Holden (2004) skriver at de to siste tiårene har vist at det kan være vanskelig å holde valutakursen fast. I 1992 hadde Norge fast kurs mot ecu, forløperen til euro, og rentenivået hadde lenge ligget likt. Men høsten 1992 rettet internasjonale valutaspekulanter blikket mot Norge etter at flere europeiske land devaluerte sin valuta. Valutamarkedet trodde at Norge også måtte devaluere, og spekulantene solgte da kroner for store beløp, i håp om stor profitt ved å selge kroner ”dyrt” og så kjøpe tilbake ”billig” etter devalueringen (Holden 2004, 4). Når et fastkursregime blir utsatt for spekulative angrep brukes renten til å forsvare valutakursen. Det blir da mer lukrativt å investere i norske kroner, og Norges Bank håpet at det ville motvirke salget av kroner. Men det endte som spekulantene ønsket ved at Norge måtte la kronekursen flyte i desember 1992 (Holden 2004). Flytende valutakurser kan også bli utsatt for spekulasjoner ved at aktørene blir oppfordret til å kunne ta ut gevinster på grunnlag av forventinger i kursforholdene. Men fortjenestemulighetene er langt mindre da gapet mellom faktisk valutakurs og den kursen som markedet forventer bare blir moderat, og dette gjør sitt til at den spekulative atferden blir nedtonet (abstrakt.no)

 Vi har på de foregående sidene sett at fri internasjonal kapitalflyt fører til klare begrensninger for mulighetene til å føre en selvstendig penge- og finanspolitikk, og kan således legge føringer for den makroøkonomiske politikken som ikke alltid er ønskelig fra myndighetenes side. Tidligere var det vanlig med liten eller ingen internasjonal kapitalmobilitet, og da var det mulig å styre både valutakursen og innenlandsk rentenivå i motsetning til i dag (regjeringen.no).

I Norge har man bestemt seg for ikke å prøve å styre noe det er vanskelig å få kontroll over, nemlig kronkursen. Det er mye enklere å skaffe seg kontroll over, og styre, den innenlandske inflasjonen.

Referanseliste

Elektroniske kilder

Håland, Jone. 2003. Holder udekket renteparitet?En empirisk undersøkelse av udekket renteparitet med utgangspunkt i norske kroner. 

http://www.ssb.no/ssp/utg/200202/ssp.pdf  (hentet 25. Nov. 2009)

Holden, Steinar. 2006. Forelesningsnotat nr 9.Valuta og valutamarked http://folk.uio.no/sholden/E1310/fnotat9-valuta.doc (hentet 24. Nov. 2009)

Holden, Steinar. 2004. Forelesningsnotat nr 6. Stabiliseringspolitikk i en enkel Keynes-modell. Del 2 – Investeringer og pengepolitikk. http://folk.uio.no/sholden/E1310/ECON1310-stab-del2-feb04.pdf

Larsen, Erling Røed. Samfunnsspeilet. 2002. Hvem bestemmer egentlig rentenivået?

http://www.ssb.no/ssp/utg/200202/ssp.pdf. (hentet 25. Nov. 2009)

Econ-rapport nr. 2007-013. Konsekvenser av å innføre Euro i Norge.

http://www.econ.no/stream_file.asp?iEntityId=3011 (hentet 28. Nov. 2009)

Finansdepartementet. Kapitalmobilitet og handlingsrommet for makroøkonomisk politikk.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/nouer/2000/nou-2000-21/6/4/1.html?id=360211. (hentet 27. Nov. 2009)

Løsningsforslag øvelse 13.2

http://www.abstrakt.no/mo/LosningOvinger/ovelse%2013.2.doc (hentet 27. Nov. 2009)

Bøker

Synnestvedt, Terje. 2009. Makroøkonomi i korte trekk. 1 utgave. Norge: Zigma Forlag.

Den underliggende prisveksten, kjerneinflasjonen, sier noe om hva konsumprisene ville ha vært dersom det ikke var endringer i for eksempel avgifter og energi (ssb.no). KPI-JAE er en indikator statistisk sentralbyrå bruker for å måle denne utviklingen.

Tolvmånedersveksten i KPI-JAE fra oktober 2008 til oktober 2009 er på 2,1 prosent, og det er en nedgang på 0,3 prosentpoeng fra september (ssb.no). Norges Bank styrer etter et mål om en kjerneinflasjon på 2,5 prosent. Hvis trenden med at prisene synker fortsetter så bør det brukes en ekspansiv pengepolitikk. Lavere rente gjør at folk sparer mindre og låner mer, det blir mer penger i omløp og dermed mer penger i forhold til produkter, det vil si inflasjon (Synnestvedt 2009, 122).

Prisveksten på innenlandske produserte varer og tjenester

Dette er den gjennomsnittlige forandringen i prisene som de innenlandske produsentene får for varene og tjenestene de selger til det norske og utenlandske markedet, kalt produsentprisindeksen (ssb.no). De siste tolv måneder har indeksen gått ned med 4,1 prosent (ssb.no). En synkende indeks bidrar til deflasjon, noe som tilsier en ekspansiv pengepolitikk. Lavere rente gir økt privat konsum og høyere realinvesterninger. Dette øker aktivitetsnivået som igjen øker bedriftenes lønnsomhet. Sysselsettingen øker, vi får høyere lønnsvekst og dermed høyere inflasjon (Synnestvedt 2009). Fra september til oktober gikk imidlertid prisene opp 1,5 prosent (ssb.no). Dette var nok en av årsakene til at styringsrenten ble satt opp på siste rentemøte for å dempe det private konsumet.

Kapasitetsutnytting i norsk økonomi

En høy kapasitetsutnytting i norsk økonomi betyr høyt privat konsum og etterspørsel, som igjen gir produksjonsoppgang hos bedriftene med påfølgende sysselsetting og realinvesteringer, bedriftenes lønnsomhet stiger, vi får høyere lønnsvekst som igjen gir økt pivat konsum og private realinvesteringer. Til slutt er man ved full kapasitetsutnyttelse i økonomien, og det vil si at veksten bremses av tilgang på arbeidskraft.

Gjennomsnittlig kapasitetsutnytting for industrien ved nåværende produksjonsnivå for okotober i år er 76,4 prosent, dette er en nedgang på ca 8,5 prosent fra toppåret 2007 (ssb.no).  

Vi har i Norge i dag en synkende sysselsetting, lav lønns- og prisvekst og generelt lite press i økonomien. Dette åpner for en ekspansiv pengepolitikk for å øke aktivitetsnivået til forbrukerne og bedriftene. Lav rente vil dessuten svekke krona. En høyere kronekurs betyr økte eksportinntekter for bedriftene.  

Industriproduksjonen

Den forteller om utviklingen innen alle sektorer i norsk industri, om vi har hatt vekst eller nedgang i produksjonen. Norsk industriproduksjon gikk ned med 7,8 prosent fra august 2008 til august 2009, men økte med 1,4 prosent fra 2. til 3. kvartal 2009 (ssb.no). De videre utsiktene er usikre, spesielt verftsindustrien og oljeindustrien kan trekke ned den samlede industriproduksjonen. En lav industriproduksjon tilsier en ekspansiv pengepolitikk. Lav rente vil gjøre at kronen svekkes, konkurranseevnen til industrien styrkes og eksporten vil dermed øke. Lavere rente vil senke lånekostnadene for bedriftene, samt at det blir mer lukrativt for investorer å foreta realinvesteringer som gir oppdrag for industrien.

Arbeidsmarkedet/sysselsettingen

Statistisk sentralbyrå gjennomfører en kvartalsvis arbeidskraftundersøkelse, AKU. I denne undersøkelsen defineres man som arbeidsledig dersom man er uten inntektsgivende arbeid og man i løpet av de siste fire ukene har forsøkt å skaffe seg arbeid (Synnestvedt 2009, 25)

I Norge har vi en nedgang i sysselsettinga, fra mai til august var den på 22000 personer. De arbeidsløse utgjorde i august 3,2 prosent av arbeidsstyrken (ssb.no). Nedgang i sysselsettingen tilsier en ekspansiv pengepolitikk. Lav rente vil øke husholdningenes konsum og realinvesteringer. Lav rente styrker industriens konkurranseevne og gir økt eksport. Lav rente skaper incentiver for å starte flere lånefinansierte prosjekter. Alt dette gir økt sysselsetting.

Kronens verdi

Nominell valutakurs = det antall kroner vi betaler for en utenlandsk valutaenhet (Synnestvedt 2009, 31). Kronens verdi har styrket seg både mot euro og dollar de siste månedene. At den norske kronen appresierer gjør at industriens konkurranseevne svekkes og eksporten avtar. Samtidig blir det mer gunstig å importere, noe som svekker handelsbalansen ytterligere. En lav rente svekker vanligvis kronens verdi så en ekspansiv pengepolitikk vil da være å foretrekke.

Veksten i verdensøkonomien

Hvis man har en vekst i verdensøkonomien vil det si at samlet BNP for alle land går opp.I følge det internasjonale valutafondet (IMF) vil verdensøkonomien synke 1,1 prosent i år (nationen.no). Lav rente gir høyere innenlandsk aktivitetsnivå som øker BNP. Men vi vet også at høyere privat konsum øker importen, noe som gir lavere BNP i Norge, men høyere BNP i utlandet. En lav rente svekker krona og styrker eksporten og dermed BNP i Norge.

Husholdningenes varekonsum

Husholdningenes varekonsum blir tallfestet gjennom varekonsumindeksen (ssb.no). Den viser husholdningenes vareforbruk i alle konsumgruppene.

Husholdningenes varekonsum sank med 1,0 prosent fra august til september. Det var nedgang i de fleste konsumgruppene utenom bilkjøp. Det totale varekonsumet var imidlertid 1,8 prosent høyere i september 2009 enn i samme måned året før. På det siste rentemøtet økte Norges bank styringsrenta, og hovedargumentet var å dempe det private konsumet. Økt rente styrker incentivet til å spare framfor å forbruke. Når renten stiger får de med lån mindre og rutte med, mindre igjen på kontoen gir lavere kjøp av varer og tjenester (Synnestvedt 2009, 81)

Styringsrenten

Styringsrenten er den renten banker får når de plasserer penger i Norges Bank. Denne renten blir styrende for der renter husholdningene og bedrifter står overfor (Synnestvedt 2009, 139). Styringsrenten er, som vi har sett i alle punktene over, sentralbankens virkemiddel for å opprettholde en lav og stabil inflasjon samtidig som den skal bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting (Synnestvedt 2009).  

Referanseliste

Statistisk Sentralbyrå. 2008. Ordforklaringer: underliggende prisvekst.

http://www.ssb.no/emner/08/priser_tema/prisvekst.html. (hentet 16. nov. 2009)

Statistisk sentralbyrå. 2009. Fall i tolvmånedersveksten i KPI.

http://www.ssb.no/vis/emner/08/02/10/kpi/main.html (hentet 16.nov. 2009)

Statistisk sentralbyrå. 2009. Tema: priser

http://www.ssb.no/emner/08/priser_tema (hentet 16.nov. 2009)

Statistisk sentralbyrå. 2009. Prisauke på energivarer

http://www.ssb.no/emner/08/02/20/ppi/ (hentet 16. nov. 2009)

Statistisk sentralbyrå. 2009. Økonomiske indikatorer – figurer

http://www.ssb.no/okind/fig/fig.html (hentet 17. nov. 2009)

Statistisk sentralbyrå. 2009. Vekst i industriproduksjonen

http://www.ssb.no/vis/emner/08/04/pii/main.html (hentet 18. nov. 2009)

Statistisk sentralbyrå. 2009. Nedgang i sysselsettinga

http://www.ssb.no/akumnd/  (hentet 18. nov. 2009)

Nationen. 2009. Spår vekst i verdensøkonomien

http://www.nationen.no/naring/article4617835.ece (hentet 19.nov. 2009)

Statistisk sentralbyrå. 2009. Nedgang i varekonsumet i september

http://www.ssb.no/vki/ (hentet 19. Nov. 2009) 

Bøker

Synnestvedt, Terje. 2009. Makroøkonomi i korte trekk. 1 utgave. Norge: Zigma Forlag.

Austvik (1989) skriver videre at det ble et dramatisk prisfall på olje i 1986. OPEC sin prispolitikk ble endret for å gjenvinne den markedsmakten de hadde hatt på 1970-tallet, prisen falt fra 28 ned til 10 dollar pr fat. Prisfallet ble ytterligere forsterket av at krigen mellom Irak og Iran tok slutt i samme periode. Lønnsomheten for høykostprodusenter som Norge ble borte på bare få måneder med det resultat at overskuddet i handelsbalansen på 41 milliarder kroner i 1985 ble snudd til et underskudd på 18 milliarder i 1986. Tilværelsen ble brått snudd på hodet da vi igjen måtte skaffe oss inntekter av ikke-oljerelatert virksomhet. Denne sektoren hadde blitt nedprioritert slik at det øvrige norske næringsliv sakket akterut overfor omverdenen. Prispress både fra investeringene i oljesektoren og offentlig etterspørsel førte til kostnadspress i øvrig eksport- og importkonkurrerende industri (Austvik 1989). I tilegg til prispresset peker Austvik (1989) på at en høy valutakurs skapte problemer for konkurranseutsatt industri.

Den velkjente jappetiden bidro til en kraftig lånefinansiert økning i privat konsum og private realinvesteringer. Den sterke konsumoppgangen førte til et markert fall i sparingen og betydelig oppgang i husholdningenes gjeld (regjeringen.no). I årene fra 1983-1986 økte husholdningenes forbruk med over 18 prosent og lønns- og prisveksten var nesten 10 prosent årlig. Selv om oljeinvesteringene allerede i 1985 begynte å gå noe ned sørget den stadig økende etterspørselen fra fastlands-Norge til at konjunkturoppgangen fortsatte til våren 1987 (ssb.no)  

Reallikninga: BNP + IM = C + G + I + EX  

Hvis vi tar for oss reallikninga opplevde vi som nevnt en kraftig reduksjon i eksportinntektene grunnet fallet i oljeprisen. Eksport av råolje og naturgass falt fra 85379 millioner kroner i 1985 til 53077 millioner kroner i 1986, dette er en nedgang på nesten 40%. Norges totale eksport inntekter i 1986 var 195448 millioner kroner (ssb.no).

Lav rente, høy inflasjon og et gunstig skattesystem gjorde at den jevne nordmann kjøpte mer og dyrere forbruksartikler som for eksempel klær, mat og elektriske artikler. Mye av dette produseres i utlandet og resultatet blir økt import (Synnestvedt 2009). I 1986 importerte Norge varer og tjenester for 215144 millioner kroner (ssb.no).  

Det høye private konsumet og en høy marginal konsumtilbøyelighet gjorde at husholdningene hadde en negativ sparing. Marginal konsumtilbøyelighet viser til den andelen av en inntektsøkning som går til konsum. Jo høyere den er jo mindre går til sparing (Synnestvedt 2009). I 1986 var samlet sparing i husholdninger minus 13004 millioner kroner. Denne lave sparingen i privat sektor førte til høyere samlet etterspørsel, noe som økte kostnadsnivået i forhold til utlandet som igjen bidro til å svekke konkurranseutsatt sektor og redusere eksportinntektene ytterligere (ssb.no).  

Den lave renten og det høye innenlandske aktivitetsnivået bidro til at de private realinvesteringene økte. Synnestvedt (2009) skriver at en lav rente gjør at det blir lite attraktivt å plassere pengene i banken og investeringslysten vil følgelig stige. Hvis du må låne penger for å foreta en realinvestering, som var meget vanlig i 1986, vil en lavere rente gi lavere krav til avkastning fra realinvesteringen, og flere investeringsobjekter vil da tilfredsstille avkastningskravet.

Venstre side i reallikningen skal være i balanse med høyre side. I 1986 hadde vi en vekst i BNP på 4% (normal reell BNP vekst er satt til 3%) og vi hadde en høy import. De offentlige utgiftene (G) ble holdt høye og en del konflikter mellom politiske grupperinger ble løst ved at ”alle fikk” (ssb.no). Som nevnt flere ganger så økte det private konsumet (C) og investeringene (I) mens eksporten falt (EX)

B) Overskuddet på statsbudsjettet var 495 milliarder kroner, eller cirka 19 prosent av BNP i 2008 (ssb.no). Driftsbalansen overfor utlandet viste i 2008 også et overskudd tilsvarende 19% av BNP.

Konjunkturomslaget i 2003 og oppgangen som fortsatte til finanskrisen høsten 2008, har omfattet de fleste sektorer i norsk økonomi. Det har vært full fart i industrien, så vel som i privat tjenesteyting og i bygg og anlegg (ssb.no). Dette er i skarp kontrast til 1986 og årene før, da det kun var vekst innen oljerelatert industri. Verdensøkonomien har også vært inne i en høykonjunktur, og det bidro til at tradisjonell norsk eksport tok seg opp.

Fra 2003 til 2007 økte reallønningene med nær 15 prosent (ssb.no), og det private forbruket i Norge fra 1999 til 2008 steg med 40 prosent (e24.no). Som i 1986 har veksten i privat konsum de senere år ført til økt etterspørsel etter importerte varer, og økte bedriftsinvesteringer har i tilegg økt importen. Men takket være en høy eksport av olje og gass har Norge hatt store overskudd på driftsbalansen de siste årene. Store inntekter fra petroleumssektoren gjør at Norge får store finansoverskudd.

Sparingen i privat sektor var relativt høy i årene fra 2003 fram til 2006. I 2005 utgjorde husholdningens sparing 89000 millioner kroner (ssb.no). Men allerede i 2006 snudde dette seg til en negativ sparing på 2437 millioner kroner. Ikke ulikt jappetiden fikk vi en kredittekspansjon og økt gjeld i de neste to årene. Konsumet økte også eksplosivt fra 2005 til finanskrisen slo inn samt at realinvesteringene i privat sektor steg markant fra 2004 (ssb.no).

Litteraturliste

Bøker

Synnestvedt, Terje. 2009. Makroøkonomi i korte trekk. 1 utgave. Norge: Zigma Forlag.

Artikler

Lund, Kathrine. 2009. Staff Memo: Grunnbalansen. Norges Bank, Department for Market Operations and Analysis.

Austvik, Ole Gunnar. 1989. Hvor hender det? Norsk økonomi og oljepengene. NUPI.

Elektroniske kilder

http://www.kaldor.no/energy/hhd1989.htm

http://e24.no/spesial/article3373434.ece

http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200805/13/index.html

http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/regpubl/stmeld/2007-2008/stmeld-nr-2-2007-2008-/3/2/3.html?id=516060

http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/

http://www.regjeringen.no/nb/dep/nhd/dok/regpubl/stmeld/19971998/stmeld-nr-41-1998-/2.html?id=191763

http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200805/13/index.html

http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200705/15/index.html

.